Forelesninger eller Flipped class?
Forelesningen
som formidlingsform har dominert norsk skole opp gjennom historien. Forelesning
betyr ganske enkelt å ”lese fore”, fra engelsk lecture som fra latin betyr ”å lese” eller ”det
som blir lest” og er et fenomen som stammer fra den tiden en ikke hadde bøker.
Da måtte noen lese tekstene, slik at de andre kunne skrive dem av.
Platon og Arestotles levde i en verden preget av knapphet på lærebøker, og da må dette ha vært et opplagt valg av undervisningsform og en smart måte å organisere overføring av kunnskap på. Men det var den gangen, men er det fortsatt den mest effektive formen? Og lærer elevene effektiv i norsk skole i dag? En ting er sikkert: Forelesninger er fortsatt den mest vanlige undervisningsformen i den videregående skolen.
Ved Harvard underviste Eric Mazur introduksjonskurset i fysikk, og gjennom år hadde han utviklet strømlinjeformede forelesninger og øvingsoppgaver med tilhørende tester som viste at hans studenter i stor grad greide å tilegne seg den kunnskapen de skulle. Det trodde han i alle fall helt til han leste en artikkel i American Journal of Physics av David Hestenes. Hestenes hadde gjennomført en enkel test av hva hans studenter faktisk hadde av kunnskap om de emnene som var forelest, ikke i fysikernes eget språk men i hverdagslige termer for å kunne finne ut hva de ”egentlig” hadde lært. Vitsen var jo at de skulle skjønne fysikken på en måte som gjorde at de også forstod hva denne kunnskapen kunne brukes til i samfunnet. Og mens de gjorde det godt på fysikktestene var konklusjonen at de egentlig hadde lært ”next to nothing”. Etter et semester med fysikk, gjorde de fortsatt de samme feilene som de hadde gjort tidligere når de ble stilt overfor praktiske oppgaver.Da han undersøkte sine egne studenter nærmere fant han at de de gjorde det bra på problemstillingene fra læreboka, de hadde lært formler og metoder for å løse problemene, men de hadde ikke utviklet den ønskede forståelsen av hva formlene faktisk uttrykte, hva det var begrepene bak formlene egentlig betydde. Og enda verre, det var ingen sammenheng mellom kursevalueringene og hva studentene faktisk hadde lært. Derimot var det en sammenheng mellom hvordan de jobbet for å lære og hva de siden kunne.
Mazur utviklet samlæring som metode, der studentene i stedet for å høre på han, brukte tid til å diskutere med hverandre, skape en forståelse av hva fenomenet faktisk betydde gjennom at de måtte gjøre kunnskapen eksplisitt i en forklaring for sine medstudenter. Slike læremetoder førte til langt bedre resultater. Han utviklet etter hvert en pedagogikk der han droppet forelesningsmodellen, lot sine studenter se videointroduksjoner eller lese om de temaene han skulle ta opp i samlingene, og siden bruke samlingene til spørsmål og svar, til refleksjon som hadde som mål at de ikke bare skulle kunne gjenta det de lært gjennom forelesningene til eksamen, men kunne reflektere over betydningen av kunnskapen og ikke minst, bruke den til å løse nye problemer.
Flipped class er en slik arbeidsform, og gjør at den som vil lære kan gjøre dette på langt mer effektive måter enn ved å følge et program i skolen. Spørsmålet er hvordan vi som arbeider i skoleverket tar dette innover oss, hvordan endrer vi vår egen praksis? Og hvor finnes presset i retning av å bli kvitt en undervisningsform, som vi faktisk vet fører til dårlig læring?
Platon og Arestotles levde i en verden preget av knapphet på lærebøker, og da må dette ha vært et opplagt valg av undervisningsform og en smart måte å organisere overføring av kunnskap på. Men det var den gangen, men er det fortsatt den mest effektive formen? Og lærer elevene effektiv i norsk skole i dag? En ting er sikkert: Forelesninger er fortsatt den mest vanlige undervisningsformen i den videregående skolen.
Ved Harvard underviste Eric Mazur introduksjonskurset i fysikk, og gjennom år hadde han utviklet strømlinjeformede forelesninger og øvingsoppgaver med tilhørende tester som viste at hans studenter i stor grad greide å tilegne seg den kunnskapen de skulle. Det trodde han i alle fall helt til han leste en artikkel i American Journal of Physics av David Hestenes. Hestenes hadde gjennomført en enkel test av hva hans studenter faktisk hadde av kunnskap om de emnene som var forelest, ikke i fysikernes eget språk men i hverdagslige termer for å kunne finne ut hva de ”egentlig” hadde lært. Vitsen var jo at de skulle skjønne fysikken på en måte som gjorde at de også forstod hva denne kunnskapen kunne brukes til i samfunnet. Og mens de gjorde det godt på fysikktestene var konklusjonen at de egentlig hadde lært ”next to nothing”. Etter et semester med fysikk, gjorde de fortsatt de samme feilene som de hadde gjort tidligere når de ble stilt overfor praktiske oppgaver.Da han undersøkte sine egne studenter nærmere fant han at de de gjorde det bra på problemstillingene fra læreboka, de hadde lært formler og metoder for å løse problemene, men de hadde ikke utviklet den ønskede forståelsen av hva formlene faktisk uttrykte, hva det var begrepene bak formlene egentlig betydde. Og enda verre, det var ingen sammenheng mellom kursevalueringene og hva studentene faktisk hadde lært. Derimot var det en sammenheng mellom hvordan de jobbet for å lære og hva de siden kunne.
Mazur utviklet samlæring som metode, der studentene i stedet for å høre på han, brukte tid til å diskutere med hverandre, skape en forståelse av hva fenomenet faktisk betydde gjennom at de måtte gjøre kunnskapen eksplisitt i en forklaring for sine medstudenter. Slike læremetoder førte til langt bedre resultater. Han utviklet etter hvert en pedagogikk der han droppet forelesningsmodellen, lot sine studenter se videointroduksjoner eller lese om de temaene han skulle ta opp i samlingene, og siden bruke samlingene til spørsmål og svar, til refleksjon som hadde som mål at de ikke bare skulle kunne gjenta det de lært gjennom forelesningene til eksamen, men kunne reflektere over betydningen av kunnskapen og ikke minst, bruke den til å løse nye problemer.
Flipped class er en slik arbeidsform, og gjør at den som vil lære kan gjøre dette på langt mer effektive måter enn ved å følge et program i skolen. Spørsmålet er hvordan vi som arbeider i skoleverket tar dette innover oss, hvordan endrer vi vår egen praksis? Og hvor finnes presset i retning av å bli kvitt en undervisningsform, som vi faktisk vet fører til dårlig læring?
Dette har jeg sansen for! Blir spennende å følge bloggen din videre, Nina. God sommer videre :) Klem fra Elisabeth
SvarSlett